Romneys valg av VP

Mitt Romney vil snart annonsere sitt valg av visepresident-kandidat. Det er sjelden at visepresident-kandidaten har noen avgjørende innvirkning på valgutfallet. Valgene vinnes og tapes som regel av presidentkandidatene selv. Men å utpeke sin parhest er likevel presidentkandidatens første viktige beslutning, ogden forteller en del om den strategi man bygger på og gir en viss indikasjon på hvordan kandidaten vil opptre som president.

Noen presidentkandidater tenker primært taktisk-politisk i sitt valg, mens andre åpenbart velger en person som kan yte et verdifullt bidrag til å styre USA og implementere presidentens politikk. McCains valg av Sarah Palin er et godt eksempel på det første mens Bush sitt valg av Cheney hører hjemme i den andre kategorien. Noen ganger plukker man en visepresident som kan gi valgseddelen politisk og regional balanse, mens andre igjen ønsker å understreke eget politisk ståsted og egen kompetanse. Dukakis-Bentsen i 1988 er et klassisk eksempel på det først mens Clinton-Gore i 1992 er en slående utgave av det andre. Enkelte presidentkandidater viser gjennom sitt valg at man ikke viker tilbake fra å ta sjanser og overraskende beslutninger. Mens andre demonstrerer en grundig og systematisk lederstil ved sitt valg.  På sett og vis anvendte McCain og Obama hver sin av disse to tilnærmingene.

Hvor kommer så Romney til å plassere seg i forhold til alt dette? Mye tyder på at Romney er en grundig og svært systematisk ledertype. Han har også gjentatte ganger sagt at punkt en i utvelgelsen er kravet om at vedkommende kan fungere som president fra dag en hvis det skulle bli nødvendig. Romney har også gjort økonomisk kompetanse til hovedelementet i sin valgkampstrategi, og ønsker trolig å underbygge dette ved sitt valg av visepresidentkandidat. Bak valgkampretorikken er Romney også en politisk pragmatiker og realist. I sum tilsier alt dette at han kommer til å velge en person som ligner mye på han selv. I så fall står valget trolig mellom tidligere Minnesota-guvernør Tim Pawlenty, Virginia-guvernør Bob McDonnell og Ohio-senator Rob Portman.

En del tyder imidlertid på at Romney-kampanjen gjennom sommeren har havnet i noe som ligner på en defensivt preget politisk bakevje. Riktignok er det jevnt på meningsmålingene, men Obama har overtaket, ikke minst i de viktige vippestatene. Dette fordi Obama i en viss grad har lyktes i å definere Romney som en uakseptabel Wall Street type politiker som vil repetere feilene og utskeielsene fra Bush-perioden. Ut fra dette skal det ikke utelukkes at Romney vil bruke valget av visepresident-kandidat for å komme politisk på offensiven, og til å endre dagsorden i valgkampen. I så fall kan det være duket for yngre fremadstormende politikere som Florida-senator Marco Rubio eller kongressrepresentant fra Wisconsin, Paul Ryan. Følger Romney dette resonnementet kan heller ikke andre overaskende navn som New Yorks borgermester, Michael Bloomberg, helt utelukkes. Alt dette forutsetter imidlertid at Romney er villig til å ta risikoer og overraskende beslutninger. Lite av det vi har sett hittil tyder på at så er tilfellet. Men hvis det personlige tillitsforholdet er til stedet og det heller ikke finnes “lik i skapet” kan selv Romney trekke den slutning at man må tørre å tape for å vinne et amerikansk presidentvalg.