Mitt Romney forsøkte lenge å vinne det kommende presidentvalget ved å gjøre det hele til et referendum over Obama. Tanken var at usikre økonomiske tider, presidentens lave oppslutning og Romneys egen kompetanse var tilstrekkelig til å sikre han valgseieren. I løpet av sommeren har dette vist seg å være en utilstrekkelig strategi.
Obama-kampanjen har langt på vei lykkes i å definere Romney som en iskald profittjeger fra Wall Street uten forståelse for vanlige folks levekår.Og hvis det kommende presidentvalget kom til å dreie seg om hvem folk likte best ville Obama bli gjenvalgt.
Romney var derfor nødt til å legge om strategien. Dette for å endre dynamikken og dagsorden i valgkampen. Han måtte kort og godt erstatte en strategi med fokus på biografi med en fundert i et politisk budskap. For selv om folk flest ikke lenger hadde noen tro på at Obama ville løse de økonomiske problemene, var de ikke villig til å satse på Romney med mindre de følte at han representerte et bedre politisk alternativ. Ved å velge Paul Ryan som sin parhest har Romney benyttet anledningen til å foreta et slikt linjeskift i sin valgkamp. Ryan er nemlig den intellektuelle hovedarkitekten bak forslagene om radikale endringer av så vel velferdsordninger som skattesystem. Ja, i det hele tatt er han den kanskje fremste eksponenten for en høyre-ideologisk begrunnet nedbygging av føderalregjeringens rolle.
Dermed er presidentvalgkampen totalt endret. Fortsatt kommer det sikkert negative valgkamputspill, overdrivelser og vrengebilder av motstanderens synspunkter. Men gjennom sitt valg av visepresidentkandidat har Romney ikke bare tonet ideologisk flagg, han har også satt USAs store strukturelle problemer på dagsorden, og det på en slik måte at også Obama blir nødt til presentere sitt opplegg for å løse disse spørsmål. Valget av Ryan innebærer derfor at valgkampen heretter vil bli preget av et kraftig ideologisk debatt om hvordan man griper an de viktigste utfordringene som USA står overfor. Det var på høy tid at så skjer. USA er fortsatt et sentrum-høyre land i politisk sammenheng, og derfor har Romney-Ryan en mulighet til å vinne et slikt oppgjør. Men forslag om omfattende endringer av sosiale ordninger er en politisk ytterst risikabel sak som Obama fort kan utnytte til sin fordel.
Romneys valg av Ryan kan vise seg å være et smart og nødvendig sjakktrekk. Men det kan også definitivt tippe dette valget i Obamas retning. Mye avhenger nå av hvem av kampanjene som er best til å beskrive den kommende debattens hovedproblemstilling. Dreier det seg om tiltak for å sikre fremtidens velferdsordninger og amerikansk økonomisk handlefrihet eller blir det en debatt om å frarøve middelklassen og de svakere stilte et nødvendig sikkerhetsnett.
Romney og Ryans muligheter står og faller på at de får debatten til å dreie seg om det første, mens Obama vinner om det siste skjer. Uansett, en smått kjedelig valgkamp preget av negative personangrep er plutselig blitt et interessant og spennende oppgjør om politikk, og vil kunne bli direkte avgjørende for landets innenrikspolitiske hovedkurs.
