Det er neppe en nyhet at politikere utviser en viss fleksibilitet med fakta, ikke minst under en valgkamp. Noen observatører begynner likevel å ane at noe er blitt annerledes i år. Kandidatene bryr seg enda mindre om sannheten. Den vanlige stråmannen er blitt erstattet av den tomme stolen til Clint Eastwood.
Den anerkjente politiske skribenten Dan Baltz skrev nylig i Washington Post: “It is the sense that all restraints are gone, the guardrails have disappeared and there is no incentive for anyone to hold back. The other guy does it, so we’re going to do it, too.” Beskyldningene florerer fra begge leire om at motpartens politikk ikke forholder seg til fakta. Journalistene som forsøker å sjekke fakta blir ignorert eller anklaget for å være forutinntatte.
Måten amerikanerne får med seg nyheter på har forandret seg dramatisk i løpet av de siste par tiår. Tidligere fantes det nasjonale mediekilder, som fjernsynsjournalist Walter Cronkite eller avisen New York Times, som de fleste oppfattet som objektive. På denne måten dannet det seg en nasjonal virkelighetsoppfatning basert på kildenes renommé av nøytralitet. Slike samlende kilder finnes ikke lenger. De er erstattet av en mosaikk av partiske fjernsynskanaler, nettbaserte media og talk radio. Den enkeltes virkelighetsoppfatning blir i større grad påvirket av hvilke kilder man velger å benytte, og belegg fra andre kilder som utfordrer den oppfatningen kan bortforklares som partisk.
Den venstre-orienterte økonomen og skribent Paul Krugman har kalt tendensen til å lyve fritt om motkandidaten for “post-truth politics”. Fremfor å bruke en forenklende stråmann som et retorisk grep, har de til tider brukt en helt oppdiktet utgave av opponenten – litt på samme måten som Eastwood med den usynlige Obama i Tampa. Baltz og Krugman finner få tegn på at kandidatene blir straffet for slike taktikker. Ofte blir det slik at kampanjene simpelthen gjentar påstandene og journalistene sliter med å komme til bunns i saken. Eksempler inkluderer Wolf Blitzers kryssforhør av Demokratenes talskvinne Debbie Wasserman Schultz og Soledad O’Brians utfordrende intervju med Romney surrogat John Sununu.
Preferansene til de aller fleste velgerne har lenge vært ubevegelige. Valgkampene anvender i dag enorme ressurser for å mobilisere kjernevelgerne og til å påvirke de siste fem prosentene som fortsatt sitter på gjerde. Negative valgkamptaktikker kan være svært effektive. Men som Baltz skriver:
This campaign will end in November. Then it will be either Obama’s or Romney’s responsibility to try to govern. Both sides have turned the contest into an all-or-nothing battle and hope to claim a mandate on the basis of the outcome. But it will take time and great effort for the winner to drain the poison from the system if the campaign continues on this course.
