Når man hører Mitt Romney presentere hovedlinjene i sin utenrikspolitikk slik han gjorde i Lexington nå på mandag, kan man ikke unngå å tenke at han fortsatt synes å henge fast i det utfordringsbildet og den internasjonale maktfordeling man hadde før 11. september 2001. Hele opplegget hans har således et preg av nostalgi. I sine angrep på Obamas politikk deler Romney fortsatt verden i to, og ivaretakelsen av USAs internasjonale rolle er i det alt vesentlige kun et spørsmål om tilstrekkelig kraftfull ledelse i Washington. Med et slikt utgangspunkt er det ikke rart at Obamas utenrikspolitikk i Romneys øyne fremstår som en form for resignert administrering av USAs maktpolitiske nedtur.
Men Romneys problem er at verden ikke lenger lar seg dele inn på denne måten. Selvfølgelig kan man rent prinsipielt snakke om frihet vs tyranni, rettferdighet vs undertrykkelse og håp vs fortvilelse slik Romney gjør i sin tale. Men når dette skal overføres på den virkelige verdens ulike problemstillinger som eksempelvis de man finner i Midtøsten, viser det seg ganske raskt at det er langt fra så enkelt som Romney synes å mene. Tvert imot har man å gjøre med et uhyre komplekst utfordringsbilde der det meste preges av ulike gråtoner og slettes ikke av svart-hvitt. Situasjonen i Egypt og Libya er en god illustrasjon av nettopp dette.
Men enda større problemer innebærer det når Romney i sin hudfletting av Obama helt synes å overse den utvikling som har skjedd med hensyn til det økonomiske grunnlaget for USAs internasjonale maktposisjon. At Romney skisserer en utenrikspolitikk som bygger på den forutsetning at USAs maktgrunnlag er like sterkt som det var på 1990-tallet er ikke mindre enn oppsiktsvekkende all den tid han selv har gjort USAs økonomiske problemer til hovedsak i sin valgkamp. Dette burde mane til edruelige utenrikspolitiske ambisjoner og en klar forståelse av at den svekkede evne USA har til å influere retningen i endringsprosessen i Midtøsten og Nord Afrika i større grad er et resultat av redusert amerikansk ressursgrunnlag enn feil politikk av Obama.
Man kan med rette kritisere Obama for flere tilfeller av dårlig utenrikspolitisk håndtverk og feilprioriteringer. Obama har ikke spilt sine kort godt i forholdet til Israel, og interveneringen i Libya har åpenbart vanskeliggjort en aktiv politikk i forhold et langt viktigere Syria. Men i motsetning til den tilnærming som Romney anfører i sin tale baserer Obama sin utenrikspolitikk på en rimelig god vurdering både av det internasjonale utfordringsbildet, og ikke minst av hvordan USA under nye forutsetninger best kan ivareta sine interesser. Mye tyder på at Obama gjennom en subtil form for maktpolitikk – ofte sarkastisk betegnet som ”leading from behind”- oppnår langt større internasjonal innflytelse enn Romney vil gjøre hvis han forsøker å gjeninnføre den gamle amerikanske dominansoppskriften.
Utover i Romneys tale får man etter hvert også inntrykk av at dette begynner å demre for den republikanske presidentkandidaten, og at fleksibilitet og pragmatisme likevel blir viktigere enn prinsipielle anfektelser. For når Romney gir seg i kast med å formulere konkrete forslag til hvordan han skal angripe de ulike problemene får han stadig større problemer med å distansere seg fra den politikken som Obama har anlagt. Ikke minst blir det veldig mye retorikk og lite nytt i hvordan Romney skal håndtere de ulike spørsmålene som er knyttet til Irans kjernefysiske programmer. I beste fall kan man si at han lander på et standpunkt som gjør at han vil kunne benytte militærmakt litt tidligere enn det Obama har antydet. Så skulle Romney vinne valget er det mye som tilsier at kontinuitet vil være et langt mer fremtredende trekk enn det denne talen i utgangspunktet synes å antyde.
