Terroraksjonen 11. september mot det amerikanske konsulatet i Benghazi hvor USAs Libya-ambassadør og tre andre ble drept, er i ferd med å bli en stor sak i presidentvalgkampen. Det er spesielt to forhold som gjør denne hendelsen til en ømfintlig sak for administrasjonen, og som gir Romney en mulighet til å presse Obama på en viktig del av utenrikspolitikken. For det første at selve angrepet fant sted og den åpenbare mangel på sikkerhetstiltak som rådet selv etter at dette forhold i lang tid var blitt påpekt, men avvist av det amerikanske UD. Og for det andre stilles det stadig større spørsmålstegn med hvorfor administrasjonen, inkludert FN-ambassadør Susan Rice og presidenten selv (bl.a. i hans tale i FN), i et par uker etter hendelsen fortsatt hevdet at angrepet var et resultat av en ukontrollert demonstrasjon mot en sarkastisk film om profeten Muhammed. Og dette på et tidspunkt der Obama og hans administrasjon burde vært klar over at angrepet var en nøye planlagt terrorhandling og ikke var forårsaket av en demonstrasjon eller en amatørfilm.
Visepresident Biden sa i torsdagens debatt at verken han eller presidenten var klar over klagene vedrørende sikkerhetssituasjonen for diplomatene i Libya, mens UD-folk dagen i forveien fortalte, under ed i en kongresshøring, at mangelen på sikkerhetstiltak var blitt påpekt gjentatte ganger uten at noe ble gjort. Dessuten fortalte de også at man umiddelbart gjennom direkte kontakt med folkene ved konsulatet i Benghazi visste at dette var et terrorangrep.
Slik saken nå står, hvor ledende folk i Obama-administrasjonen hevder at de uttalte seg ut fra de informasjoner og etterretninger man fikk, finnes det flere mulige forklaringer på hvorfor administrasjonen har opptrådt som den har i denne saken. Den ene er at den indre kommunikasjonen ikke har fungert og at presidenten og andre toppfolk i administrasjonen har handlet i god tro når de har uttalt seg. Eller at man indirekte forsøker å legge ansvaret på mangelfull etterretning. I begge tilfelle snakker vi i så fall om et kompetanseproblem i administrasjonen.
Men Obama-administrasjonens handlemåte kan også romme andre og mer alvorlige forklaringer. Alt fra et taktisk begrunnet ønske om å unngå en kritisk debatt om administrasjonens anti-terror politikk før valget til en operasjon for å dekke over at sviktende sikkerhetstiltak gjorde et dødelig angrep på en utenriksstasjon mulig. Det foreligger ikke nok åpen informasjon til å ha noen berettiget oppfatning om dette.
Det er imidlertid rimelig god grunn til å spørre om NATO og USAs Libya-operasjon i 2011 ikke bare bidro til å fjerne Gaddafi, men at den også skapte et maktpolitisk vakuum i Libya som bedret terrororganisasjonenes arbeidsmuligheter, og at angrepet på konsulatet i Benghazi kan sees i en slik sammenheng. I så fall kommer Obamas Libya-politikk i et nytt og svært kritisk søkelys. Ikke minst fordi det var svært liten opinionsmessig støtte for denne politikken i utgangspunktet. For å hindre at et slikt kritisk søkelys ble rettet mot Libya-engasjementet og mot hvor vellykket Obamas anti-terrorpolitikk faktisk har vært, kan det ha fremstått som logisk for administrasjonen å henlede oppmerksomheten på andre typer forklaringer til angrepet 11. september. Flere ledende kjennere av Washington-miljøet antydet i går at dette er den mest rimelige forklaringen på hvorfor Susan Rice rykket ut på alle de politiske søndagsprogrammene i etterkant av Benghazi-angrepet med forklaringen om en filmdemonstrasjon som kom ut av kontroll.
Som man ser er det mange spørsmål knyttet til Obamas håndtering av denne saken. Derfor kan vi regne med at både Romney, og i økende grad også media, vil følge den opp videre. Mye tyder på at Romney vil komme sterkt inn på saken i den siste presidentdebatten som skal fokusere på utenrikspolitikken, men også i tirsdagens debatt kan saken dukke opp slik den gjorde i VP-debatten sist torsdag. Men Romney er litt svekket i sine muligheter til å bruke denne saken som utgangspunkt for et større angrep på Obamas utenrikspolitikk siden han selv stilte seg bak Libya-intervensjonen. Hadde han lagt seg på en realpolitisk kritisk linje den gang hadde han nå kunne operert med større troverdighet i sin kritikk. Men uansett blir det spennende å følge utviklingen i en sak som faktisk kan romme et potensial til å være avgjørende for valgutfallet.
