President Obama vant valget på en overbevisende måte. Selv om seiersmarginen ikke var stor i antall avgåtte stemmer ble overvekten i electoral college nesten like stor som i 2008. Men det er ingen dans på roser som venter presidenten når han skal ta fatt på sin andre periode. Kongressvalget førte nemlig til at de nåværende flertallskontellasjonene opprettholdes. Det vil si at republikanerne fortsatt vil styre Representantenes hus. Trolig vil GOP ledelsen hevde at det betyr at de har fått folkets tillit til å videreføre sin økonomiske politikk der skatteøkninger ikke kommer på tale uten at Obama signaliserer en betydelig vilje til å foreta reelle kutt i velferdsordningene. Det er vanskelig å se at Obama gjennom denne valgkampen har bygd opp noe som kan betegnes som et politisk mandat. Derfor er det nærliggende å anta at den politiske stillingskrig som har rådet i Washington i de senere årene vil fortsette, i alle fall  kort sikt.

Men det må oppnås enighet om nedbyggingen av budsjettunderskuddene innen nyttår, ellers trer automatiske kutt inn med bl.a. 500 milliarder dollar over de neste ti år for Forsvaret. Og Bush- periodene skattelette tar slutt med økning for alle. Klarer man ikke å unngå disse tingene kan en allerede anstrengt økonomi få dramatisk motvind. Det går mot et spennende oppgjør der presidenten må vise betydelig større lederpondus enn han har vist hittil i slike sammenhenger.

Valget må bli en vekker for GOP. Det nytter ikke lenger å vinne presidentvalg ved å nominere tradisjonelle hvite konservative menn.  De er i utakt med det nye USA som nå trer frem. Partiet må makte å formulere en langt mer åpen og inkluderende konservativ politikk, ellers blir det et permanent mindretallsparti.

Ut fra meningsmålingene og avansert sannsynlighetsberegning vinner Obama dagens presidentvalg. Riktignok er det jevnt på de nasjonale målingene, men Obama har i lengre tid hatt et lite forsprang i de fleste vippestatene, et forsprang som Romney aldri har klart å hente helt inn. Skal Romney vinne må han således klare det mesterstykke å komme seg foran for første gang på selveste målstreken. Jeg har drevet med hesteveddeløp i årevis så jeg vet at slikt skjer, men i dette tilfellet fremstår det likevel som en krevende manøver der det mest må klaffe.

Obama ligger imidlertid under 50 % på de fleste målingene, både nasjonalt og i vippestatene. Dette er et farlig territorium å befinne seg i for en amerikansk politiker som søker gjenvalg. Svært ofte vinner nemlig utfordreren det meste av stemmene til de ubestemte velgerne på valgdagen. Hvis det skjer også i dag kan dette valget bli mer spennende enn Obama setter pris på. Og det kan ikke utelukkes at Romney vinner, for Obamas ledermargin er liten. Men Romney-seier forutsetter at sammensetningen av velgerkorpset viser seg å avvike en del fra det målingsinstituttene har lagt til grunn fordi Romney-kampanjen har skapt større engasjement hos sine tilhengere og har en bedre ”get out the vote” operasjon enn Obama. Ut fra observasjonene til erfarne reportere som Jeff Zeleny i New York Times skal det ikke utelukkes at dette kan være tilfelle. Romney har også samlet store folkemengder på sine valgkampmøter. Det kan også legges til at Obama i følge en del målinger ligger litt dårligere an enn det Bush gjorde i 2004. Og som kjent manglet John Kerry den gang 120 000 stemmer i Ohio for å bli president.

USA er i politisk sammenheng et 50-50 land. Derfor vil det overraske om dagens valg blir avgjort med store marginer. Tvert om taler det meste for at vi får et svært jevnt valg i avgitte stemmer. Men ut fra det bildet meningsmålingene tegner kan marginene bli noe større i electoral college som jo avgjør. Men blir det hårfine marginer kan vi få nesten død løp også i antall elektorer, og det kan fort vise seg nødvendig med nye opptellinger. Det er også risiko for at resultatet kan bli omstridt pga påståtte misligheter, og at valget til slutt avgjøres i rettsapparatet. Da kan det hele ta uker. Ved død løp i antall elektorer (269-269) går avgjørelsen som kjent til Kongressen.

Men det meste taler altså for Obama-seier. Vinner Obama er det ikke på grunn av stormen Sandy, selv om den gav han mulighet til å vise samlende lederskap og samtidig frøs fast valgkampen på kritisk tidspunkt for Romney. Hvis Obama vinner er det fordi han gjennom redningen av amerikansk bilindustri har lykkes å holde på en tilstrekkelig stor del av den hvite arbeiderklassen i stater som Ohio, Wisconsin, Pennsylvania og Michigan. Og så har han kombinert dette med en koalisjon av kvinner, ungdom, minoriteter og liberal elite. Men vel så mye vil en Obama-seier være et resultat av at det republikanske partiet nominerte en kandidat som valgte å gjøre en endimensjonal økonomisk valgkamp i stedet for å tilby et helhetlig politisk konsept. Og som kjørte et økonomisk opplegg som var til forveksling lik den republikanske politikken som bidro til å skape USAs store økonomiske problemer. Dette gjorde det mulig for Obama å skremme med at Romney-seier ville bety enda større problemer enn de man har opplevde under han selv.

Samtidig har Obama kjørt en svært negativ kampanje der målet hele tiden har vært å gjøre
også personen Romney til et uakseptabelt alternativ. Dette har i noen grad vært mulig fordi både personen Mitt Romney og mange av hans synspunkter beskriver en politiker som er i utakt med det moderne USA. For Romney har bygd sin kampanje på massiv støtte fra den hvite del av befolkningen, og har i for liten grad tatt inn over seg den enorme demografiske endring som nå finner sted i USA. Samtidig ser han ut til å mangle forståelse for at USA ikke lenger er et samfunn der det private næringsliv er den eneste kilde til arbeid og økonomisk trygghet. For USA har etter hvert fått en ganske stor og voksende offentlig sektor, noe som gjør at en betydelig del av befolkningen har personlige interesser knyttet til at denne sektoren ikke kuttes for sterkt. Så selv om Romney, ut fra sine forutsetninger har drevet en meget god valgkamp, så har han hele tiden hatt et gårsdagens preg knyttet til seg.

Skulle Romney likevel vinne i dag, så er det fordi velgerne til tross for alle disse svakhetene mener at det er han, og ikke presidenten, som har de lederegenskapene som skal til for å få USA på rett kjøl. Og en valgseier for Romney vil også være et resultat av en enorm mobilisering blant det synkende hvite flertallet i USA. Mye tyder på at det er siste gang en politiker i så fall kan vinne et presidentvalg med den velgerbasis som Romney bygger på.

Men uansett resultat vil USA forbli minst like politisk splittet etter dette valget enn det var før, og det blir trolig enda vanskeligere å forme nødvendige politiske kompromisser siden lite tyder på endrede flertallskonstellasjoner i Kongressen.

Post-Sandy

I motsetning til New York kom Washington-området heldig fra Sandy. Noe strømstans, men på langt nær de problemene som man fryktet. Tydeligvis hadde også EL-selskapene lært sin lekse, og hadde god beredskap. En enorm styrke av vedlikeholdsfolk var innkalt fra en rekke delstater, men trengte aldri å anvendes for fullt. I et land med så mye vær som USA er det som tidligere nevnt høyt besynderlig at man fortsatt har så store deler av sitt strømnett lagt til luftlinjer. Det må gå med enorme ressurser for å vedlikeholde og reparere dette systemet. Et samfunn som er ytterst moderne på de fleste områder er merkverdig på etterskudd når det gjelder strømsystem.

På 1950-tallet tok president Eisenhower initiativet til det Interstate Highways systemet som i dag utgjør et fantastisk fint veinett som binder alle deler av landet sammen. Jeg mener at det er på høy tid at man setter i gang et tilsvarende prosjekt for å få modernisert landets strømnettverk. Man kan ikke i lengden leve med dette foreldede opplegget og den sårbarhet det representerer. Noe sånt koster penger og mange vil hevde at dette beviser behovet for større offentlig ansvar. Det bringer meg over til valget som nå bare er fem dager unna.

Det er skrevet mye om hvordan Sandy kan påvirke valget gjennom å gi Obama en utmerket mulighet til å vise lederegenskaper og være president. Jeg tror ikke denne katastrofen vil påvirke valget. Til det er ikke saken stor nok, og dessuten har den rammet en del av USA der lokale myndigheter er langt bedre forberedt og organisert enn tilfellet var i Louisiana i 2005. Dessuten dreier det seg om solide demokratiske delstater som stemmer Obama uansett. I tillegg har ikke Obama noe stort talent for å håndtere mennesker som er rammet av vanskeligheter. Han er ingen Bill Clinton for å si det slik. I dag, torsdag er valgkampen i gang igjen for fullt også for presidenten, og da er dette snart glemt av velgerne i vippestatene.

Økonomi og forvirrende meningsmålinger

Valgkampens siste dager blir dominert av økonomi, et tema der Romney har gjenerobret hegemoniet. Men fortsatt sliter Romney med å bryte gjennom hos en god del middelklassegrupper som han trenger for å vinne valget. Hvis Obama holder på disse gruppene slik en del meningsmålinger antyder vil han trolig vinne gjenvalg. Særlig ser det ut til at Ohio er en vanskelig stat å vinne for Romney. Men i følge målingene er det så jevnt i så mange stater at alt kan skje. Det kryr også av målinger som til dels viser motstridene trender, og ikke minst er det et sprik mellom nasjonale målinger og delstatsmålinger. I likhet med et mediebilde som er gjennompolitisert, nesten uten troverdige upartiske observatører, sitter jeg også med en sterk mistanke om at målingene er basert på politiserte forutsetninger som gjør at man kommer ut med vitenskapelig belegg for akkurat det resultat man ønsker seg. Og så kan man i sin tur bruke målingene for å påvirke velgerne. Amerikanske presidentvalg har med andre utviklet seg til noe som etter min mening er et ”spin-sirkus” som nå faktisk begynner å bli en trussel mot demokratiet. Ikke minst bør de akademiske miljøene nå gå i seg selv og kritisk analysere hvordan de medvirker til dette sirkuset og til oppnåelsen av bestemte politiske resultater, dette stikk i strid med det som burde være deres primære oppgave, nemlig å anlegge en hensynløst analytisk tilnærming der de ikke ofrer en tanke på de politiske effektene av de konklusjonene de trekker.

Umulig å plukke en vinner

Som sagt er det ut fra debatten og meningsmålingene ikke mulig å si hvem som vinner dette valget. Men i morgen kommer de siste arbeidsmarkedstallene før valget. Ny nedgang i ledigheten kan være det som svinger valget i favør Obama, men status quo eller oppgang kan være det som fører til Romneys endelige gjennombrudd og valgseier. Presidentens ”approval rating”  ligger rundt 49%, det samme som Bush hadde i 2004. Dette er risikabelt territorium siden tallet veldig ofte er omtrent lik den stemmeprosenten som en president på gjenvalg får i selve valget. Obama kan klare gjenvalg på dette nivået, men det skal ikke mye nedgang til før han taper. Hvis det blir så jevnt som de fleste synes å mene kan kampanjenes organisasjoner bli avgjørende. Også her er det ulike vurderinger om hvem som stiller sterkest. De fleste målingene er noenlunde enige om at de uavhengige velgerne tipper i retning Romney, og at GOP har et større engasjement hos sine velgere enn demokratene. Men kanskje har Obama en bakkeorganisasjon som jevner ut dette. Som man ser er det svært stor usikkerhet. Ja, jeg kan ikke huske noe lignende, selv ved 2000-valget fortonte resultatet seg enklere å predikere.

Kandidatenes reiseplaner mot slutten av valgkampen understreker usikkerheten. Romney brukte onsdagen i Florida, et tegn på at han fortsatt ikke føler seg sikker her. Det burde han egentlig være nå om han skal vinne. Obama skal i dag til bl.a. Wisconsin, Colorado og Nevada. I et par av disse burde også Obama vært sikker nå, men alle statene kan tippe begge veier. Og på toppene av alt viser målingene nå at det er såpass jevnt både Pennsylvania og Michigan at det er innenfor byråenes feilmarginer. Så det dreier seg ikke bare om Ohio, selv om denne staten trolig er nøkkelen til seier for begge. En seriøs analyse tilsier derfor at det fem dager før valget fortsatt ikke er mulig å si med noe i nærheten av sikkerhet hvem som vinner dette valget. Dette til tross for at tallekspertene og kvantitative metodefolk for lengst har gitt valget til Obama. Men valg dreier seg om folk, og folk er i følge mine gamle lærebøker i statsvitenskap ikke matematisk rasjonelle vesener. Ikke minst valg har i høyeste grad å gjøre med følelser og verdier, og de kan ikke kvantifiseres.

Orkanen Sandy er i ferd med å gjøre sin anmarsj i DC-området søndag kveld. Foreløpig er det ikke veldig mye vind, men det er varslet sterk vindøkning i morgen mandag. I et land som selv i 2012 har betydelige deler av sitt strømnett på luftlinjer, og det i områder med mye trær, så kommer denne stormen med stor sikkerhet til å kutte strømtilførselen til store og tettbefolkede områder. I verste fall snakker vi om flere titall millioner. Men verst kan likevel økt vannhøyde være for kystområdene og byer som New York.

Hvis strømmen forsvinner, så forsvinner også mine blogger om valget. Det sies av de som har erfaring på dette at strømmen kan bli borte i dager, ja kanskje helt frem til valget. Skulle det skje for store områder, kan det få følger for gjennomføringen av valget. Vi får se. Hvis strømforsyningene tillater skal jeg melde meg opp med rapporter om hvordan dette utvikler seg utover i uken.

Nå har vi bunkret opp med vann, knekkebrød (Wasa), etc. Samt lommelykt og stearinlys. Samt full beninstank og cash. Helt i tråd med kriserådene fra lokale myndigheter. Men jeg sitter fortsatt med en mistanke om at det egentlig ikke er stormen som er verst, men USAs foreldede infrastruktur. Ganske uttrolig at supermakten er så sårbar for styggvær.

Søndag, 28.10.12 kl. 2135 (lokal tid)

Barack Obama er uten tvil en av de største intellektuelle begavelser som har innehatt presidentvervet. Sjelden har en presidentkandidat skapt slik entusiasme og optimisme som Obama gjorde under valgkampen i 2008. Trolig må man tilbake til John F. Kennedy for å finne en parallell i så måte. En politiker med minoritetsbakgrunn som snakket om samhold og om behovet for å mobilisere det amerikanske kollektivet for å ta tak i de store utfordringene som USA stod overfor, hadde også en spesiell appell og troverdighet.

Og da Obama 20. januar 2009 ble innsatt som USAs 44. president fortsatte han å snakke om at tiden for barnslig småkrangel var over og at man nå skulle tømre sammen brede politiske allianser for å få USA ut av det økonomiske uføret man hadde havnet. Innsettelsesdagen var også preget av en helt unik atmosfære av stolthet over at USA hadde fått sin første svarte president, og av et oppriktig ønske om at Obama skulle lykkes som gikk langt utover det demokratiske partiets rekker.

Når man derfor ser hvordan president Obama opererer i årets valgkamp blir man trist. For dette enorme politiske talentet, og denne presidenten som skulle løfte nasjonen ut av polarisering og smålig taktikkeri, bedriver nå en valgkamp blottet for de positive fremtidsperspektiver. I stedet søker han å bli gjenvalgt med en negativ personrettet kritikk av sin motkandidat, og henfaller ikke sjelden til demagogisk krangel om bagateller. Verbalt har han kanskje vunnet de siste to debattene med Romney, men han har opptrådt på en måte som ikke minner mye om den verdighet, det storsinn og den idérikdom som vi forbinder med han både som kandidat i 2008 og ved starten av hans presidentgjerning. Eller slik han for eksempel fremsto da han mottok fredsprisen og holdt en av sine mange ytterst innsiktsfulle taler. Når man sammenligner 2012 utgaven av Obama med den vi lærte å kjenne i 2008 minner det hele nesten om en gresk tragedie. Kanskje vinner Obama gjenvalg, men måten han eventuelt vinner på vil trolig gjøre at han lett kan bli en ”lame duck” president omtrent fra dag en.

Hvordan kunne dette skje?  USAs økonomiske problemer er opplagt en forklaring. Obama overtok en skakkjørt økonomi som til tross for hans bestrebelser fortsatt befinner seg i en dyp bølgedal. Dette gjør det vanskelig for presidenten å drive en positiv valgkamp bygd på oppnådde resultater. Det er heller ingen tvil om at republikanerne tidlig bestemte seg for å gjøre sitt beste for å sparke bein på Obama og alle hans forsøk på tverrpolitisk samarbeid, noe som har forsuret den politiske atmosfære betraktelig. Men en del av svaret finnes også hos Obama selv. Nesten alle bøker om presidenten beskriver en politiker som synes å trives best i eget selskap, som monopoliserer beslutningsprosessen, og som synes å føle en direkte aversjon mot nødvendigheten av daglig direkte kontakt med de andre aktørene i Washingtons intrikate beslutningsprosess. Man får også inntrykk av at Obama synes å mangle de lederpsykologiske evner som er nødvendig for å sette et positivt preg på sine politiske omgivelser. Det er dette bildet av presidenten som trer frem i bl.a. Bob Woodwards siste bok, The Price of Politics. Muligens har denne mangel på evne til, og appetitt på, det politiske spillet etter hvert satt sitt preg på Obama, og gitt presidenten en røff fremtoning.

Men kanskje finner vi det meste av svaret på forvandlingen av Obama i et amerikansk politisk system som ikke lenger verdsetter kompromissbyggere, men ideologer. Et system der pengene og en personfokusert medieverden gjør sitt beste for å male talenter i filler, og som skremmer kompetente og kunnskapsrike personer bort fra i det hele tatt å engasjere seg i politikken. Forklaringen på hva som har skjedd med Obama er trolig sammensatt, men man frir seg ikke fra tanken om at dette er et symptom på at noe er grunnleggende galt med amerikansk politikk, og at dette over tid vil ha konsekvenser ikke bare for USA selv men også dets posisjon i verdenspolitikken.

De første meningsmålingene etter den andre debatten mellom Obama og Romney indikerer at styrkeforholdet og hovedtrenden i valgkampen neppe er blitt nevneverdig endret. Romney har nå en knapp ledelse på de nasjonale målingene, mens Obama leder tilsvarende knapt i en del av de viktige vippestatene. Hadde det vært valg i dag ville det vært så jevnt at forskjeller i valgkamporganisasjon trolig ville blitt utslagsgivende for resultatet. Det er en utbredt oppfatning at Obama har en bedre organisasjon enn Romney, og derfor vil vinne hvis det er uavgjort på de nasjonale målingene.

Men det er fortsatt over to uker til valget og siden første presidentdebatt har Romney vært i siget, og det er lite som tyder på at Obamas relative gode innsats i den andre debatten har gjort annet enn kanskje å redusere tempoet i Romneys fremgang. Så hvis den nåværende trend holder seg frem til valgdagen har Romney en reell mulighet til å vinne. Noen av de store vippestatene som Florida og North Carolina ser nå ut til å gå til Romney. Hvis dette racet fortsetter å være jevnt er det mye som tyder på at Ohio nok en gang vil bestemme hvilken vei det hele tipper. Her er Obama fortsatt foran, men Romney ligger bare ett par prosent bak. Vi kan med andre ord være på vei mot en av de store valgthrillerne i amerikansk historie. Og det kan fort bli så knappe marginer i en del stater at domstolene kommer til å spille avgjørende rolle for sluttresultatet.

De fleste forventer derfor et uhyre jevnt valg. Og i et land som er politisk sett delt omtrent i to like store fløyer finnes det ikke noen stor gruppe av bevegelige velgere på slutten av valgkampen. Men likevel kan denne gruppen være såpass stor at hvis den går entydig i en retning kan en av kandidatene fort få et forsprang på 6-7%. Da snakker vi ikke lenger om noe jevnt valg, men om et resultat av samme typen som det man hadde i 2008. Og man skal ikke se bort fra at det er en slik bevegelse man kan få de siste to ukene. Før den første debatten så Obama ut til å være på vei mot å vinne med nettopp slike marginer. Makter Obama på nytt å gjøre Romney til et uakseptabelt alternativ kan han også vinne dette valget med nesten like stor margin som han gjorde mot John McCain.

Å gjøre Romney uakseptabel synes fortsatt å utgjøre kjernen i presidentens gjenvalgsstrategi. Men mye tyder på at bunnen kan ha falt ut av dette opplegget etter debatten i Denver der Romney fremstod som helt forskjellig fra den beskrivelsen som Obama hadde gitt av han. Romney brukte rett og slett denne debatten til å etablere seg og sin politikk som et akseptabelt alternativ i svært manges øyne. Og gjennom debattene har Romney ikke bare endret folks oppfatning av hans person, han har også klart å pense debatten tilbake til hovedfokus på økonomien og Obamas svake resultater. Man kan med rette reise flere kritiske spørsmål ved Romneys økonomiske plan, men i motsetning til presidenten har han i alle fall skissert en vei ut av det uføret som USA befinner seg i. Når Obama helt synes å mangle nye ideer om hvordan man skal angripe det folk oppfatter som hovedproblemet, er det ikke rart at velgerne nå på nytt oppfatter Romney som bedre rustet til å gjøre noe med lommebokspørsmålene. Og fortsetter dette å prege de siste to ukene – det vil si full fokus på økonomi og kun en kandidat med en plan for å gjøre noe med problemene – skal man ikke se bort fra at Romney kan åpne opp en ledelse på 5-6%, og vinne presidentvalget med rimelig klar margin i antall elektorstemmer.

Som man ser befinner denne valgkampen seg i en fase der det eksisterer flere plausible scenarioer for hvordan det til slutt går. Og det er ikke mulig med særlig stor sikkert å predikere hvilken av disse som slår til.

Enkeltdebatter avgjør sjelden et presidentvalg, og sannsynligvis vil heller ikke kveldens begivenhet i New York gjøre det. Town Hall-formatet som benyttes med spørsmål fra vanlige velgere innbyr heller ikke til noen tøff duell.  Likevel rommer andre omgang i oppgjøret mellom Obama og Romney et visst potensial til å kunne bli avgjørende for valgutfallet.

Den vanskelige økonomiske situasjonen som USA befinner seg i, og de magre forbedringer av denne som Obama har maktet å oppnå, utgjør den underliggende hovedfaktor ved dette presidentvalget.  Folk er gjennomgående misfornøyd med situasjonen, og flertallet kan tenke seg et bytte av president. Men for å medvirke til et maktskifte krever velgerne like fullt ha en viss sikkerhet for at alternativet representerer et berettiget håp om forbedring.  At mange i løpet av de siste månedene synes å ane en bedring i den økonomiske situasjonen gjør at listen for å prøve alternativet til Obama også har blitt lagt høyere.  Mye tyder på at dette resonnementet har utgjort kjernen i Obamas gjenvalgstrategi. Gjennom sommeren har man satset knallhardt på å få folk til å oppfatte Mitt Romney som et uakseptabelt alternativ, og en tilbakevending til den samme forfeilede republikanske økonomiske oppskriften som i sin tid førte til de økonomiske problemene man nå sliter med. Lenge så det også ut til at dette opplegget ville lykkes, ikke minst fordi Romney bidro til å forsterke den negative oppfatningen av han.  Alt så derfor ut til å gå Obama vei.  Det vil si, helt til debatten i Denver.

Gjennom sin sterke prestasjon, og ikke minst gjennom å bevege seg inn mot sentrum rent politisk, oppnådde Romney noe helt avgjørende i denne debatten. Han sørget nemlig for at han og hans politiske oppskrift faktisk ble et akseptabelt alternativ for betydelige velgergrupper. Dermed benyttet Romney debatten til å frata Obama det som inntil da hadde fungert som hans beste kort i valgkampen.  Og som en følge av dette har Romney langt på vei utjevnet Obamas forsprang. Foran kvelden er debatt det derfor nesten dødt løp selv om presidenten fortsatt har en knapp ledelse i viktige vippestater som Ohio.

Slik som valgkampen har utviklet seg er derfor kveldens debatt blitt kritisk viktig for begge kandidatene. For Romney gjelder det å levere en ny sterk prestasjon for å opprettholde det momentum han fikk etter Denver. At han nå fremstår som et farbart alternativ er en nødvendig , men ikke en tilstrekkelig forutsetning for å vinne. Fortsatt er det en utbredt oppfatning at Romney mangler oppriktig engasjement for, og innlevelse i, vanlige folks hverdagsproblemer. Kveldens debatt hvor vanlige velgere skal stille kandidatene spørsmål gir Romney en gylden anledning til nettopp å bryte denne barrieren. Klarer han det, kan ha tatt et langt skritt i retning av å vinne valget. Mislykkes han med dette kan det vise seg å bli svært vanskelig for han å få tak i de tre-fire  prosentene som skal til for å nå målsnøret først.

Etter sin svake innsats i Denver må Obama gjenopprette inntrykket av seg selv som en kompetent leder som med styrke kan lede landet de neste fire årene. Mange hevder at Obama må angripe Romney i et forsøk på å gjenskape det negative inntrykket av den republikanske kandidaten. Det vil være en taktisk bommert. I stedet må Obama komme på offensiven gjennom å fortelle velgerne i klartekst hva han akter å gjøre de neste fire årene, både på hjemmebane og internasjonalt.  Og han må gjøre dette med glød og engasjement. Dette er måten han kan stoppe Romneys momentum på, og å få resten av valgkampen inn på et spor der han selv kan styre premissene.

Folkemøte-opplegget i kveld kan fort gjøre at kandidatene blir forsiktige, og at vi får en kjedelig debatt som ikke påvirker det videre forløp i valgkampen.  Men når vanlige folk stiller spørsmålene finnes det alltid en mulighet for at overraskelser og situasjoner kan oppstå som kandidatene kan utnytte eller misbruke. Og siden mye står på spill for begge kandidatene skal vi ikke se bort fra at denne debatten faktisk kan inneholde det øyeblikket der valget faktisk blir avgjort.

Terroraksjonen 11. september mot det amerikanske konsulatet i Benghazi hvor USAs Libya-ambassadør og tre andre ble drept, er i ferd med å bli en stor sak i presidentvalgkampen. Det er spesielt to forhold som gjør denne hendelsen til en ømfintlig sak for administrasjonen, og som gir Romney en mulighet til å presse Obama på en viktig del av utenrikspolitikken. For det første at selve angrepet fant sted og den åpenbare mangel på sikkerhetstiltak som rådet selv etter at dette forhold i lang tid var blitt påpekt, men avvist av det amerikanske UD. Og for det andre stilles det stadig større spørsmålstegn med hvorfor administrasjonen, inkludert FN-ambassadør Susan Rice og presidenten selv (bl.a. i hans tale i FN), i et par uker etter hendelsen fortsatt hevdet at angrepet var et resultat av en ukontrollert demonstrasjon mot en sarkastisk film om profeten Muhammed. Og dette på et tidspunkt der Obama og hans administrasjon burde vært klar over at angrepet var en nøye planlagt terrorhandling og ikke var forårsaket av en demonstrasjon eller en amatørfilm.

Visepresident Biden sa i torsdagens debatt at verken han eller presidenten var klar over klagene vedrørende sikkerhetssituasjonen for diplomatene i Libya, mens UD-folk dagen i forveien fortalte, under ed i en kongresshøring, at mangelen på sikkerhetstiltak var blitt påpekt gjentatte ganger uten at noe ble gjort. Dessuten fortalte de også at man umiddelbart gjennom direkte kontakt med folkene ved konsulatet i Benghazi visste at dette var et terrorangrep.

Slik saken nå står, hvor ledende folk i Obama-administrasjonen hevder at de uttalte seg ut fra de informasjoner og etterretninger man fikk, finnes det flere mulige forklaringer på hvorfor administrasjonen har opptrådt som den har i denne saken. Den ene er at den indre kommunikasjonen ikke har fungert og at presidenten og andre toppfolk i administrasjonen har handlet i god tro når de har uttalt seg. Eller at man indirekte forsøker å legge ansvaret på mangelfull etterretning. I begge tilfelle snakker vi i så fall om et kompetanseproblem i administrasjonen.

Men Obama-administrasjonens handlemåte kan også romme andre og mer alvorlige forklaringer. Alt fra et taktisk begrunnet ønske om å unngå en kritisk debatt om administrasjonens anti-terror politikk før valget til en operasjon for å dekke over at sviktende sikkerhetstiltak gjorde et dødelig angrep på en utenriksstasjon mulig. Det foreligger ikke nok åpen informasjon til å ha noen berettiget oppfatning om dette.

Det er imidlertid rimelig god grunn til å spørre om NATO og USAs Libya-operasjon i 2011 ikke bare bidro til å fjerne Gaddafi, men at den også skapte et maktpolitisk vakuum i Libya som bedret terrororganisasjonenes arbeidsmuligheter, og at angrepet på konsulatet i Benghazi kan sees i en slik sammenheng. I så fall kommer Obamas Libya-politikk i et nytt og svært kritisk søkelys. Ikke minst fordi det var svært liten opinionsmessig støtte for denne politikken i utgangspunktet. For å hindre at et slikt kritisk søkelys ble rettet mot Libya-engasjementet og mot hvor vellykket Obamas anti-terrorpolitikk faktisk har vært, kan det ha fremstått som logisk for administrasjonen å henlede oppmerksomheten på andre typer forklaringer til angrepet 11. september. Flere ledende kjennere av Washington-miljøet antydet i går at dette er den mest rimelige forklaringen på hvorfor Susan Rice rykket ut på alle de politiske søndagsprogrammene  i etterkant av Benghazi-angrepet med forklaringen om en filmdemonstrasjon som kom ut av kontroll.

Som man ser er det mange spørsmål knyttet til Obamas håndtering av denne saken. Derfor kan vi regne med at både Romney, og i økende grad også media, vil følge den opp videre. Mye tyder på at Romney vil komme sterkt inn på saken i den siste presidentdebatten som skal fokusere på utenrikspolitikken, men også i tirsdagens debatt kan saken dukke opp slik den gjorde i VP-debatten sist torsdag. Men Romney er litt svekket i sine muligheter til å bruke denne saken som utgangspunkt for et større angrep på Obamas utenrikspolitikk siden han selv stilte seg bak Libya-intervensjonen. Hadde han lagt seg på en realpolitisk kritisk linje den gang hadde han nå kunne operert med større troverdighet i sin kritikk. Men uansett blir det spennende å følge utviklingen i en sak som faktisk kan romme et potensial til å være avgjørende for valgutfallet.

Når man hører Mitt Romney presentere hovedlinjene i sin utenrikspolitikk slik han gjorde i Lexington nå på mandag, kan man ikke unngå å tenke at han fortsatt synes å henge fast i det utfordringsbildet og den internasjonale maktfordeling man hadde før 11. september 2001. Hele opplegget hans har således et preg av nostalgi. I sine angrep på Obamas politikk deler Romney fortsatt verden i to, og ivaretakelsen av USAs internasjonale rolle er i det alt vesentlige kun et spørsmål om tilstrekkelig kraftfull ledelse i Washington. Med et slikt utgangspunkt er det ikke rart at Obamas utenrikspolitikk i Romneys øyne fremstår som en form for resignert administrering av USAs maktpolitiske nedtur.

Men Romneys problem er at verden ikke lenger lar seg dele inn på denne måten. Selvfølgelig kan man rent prinsipielt snakke om frihet vs tyranni, rettferdighet vs undertrykkelse og håp vs fortvilelse slik Romney gjør i sin tale. Men når dette skal overføres på den virkelige verdens ulike problemstillinger som eksempelvis de man finner i Midtøsten, viser det seg ganske raskt at det er langt fra så enkelt som Romney synes å mene.  Tvert imot har man å gjøre med et uhyre komplekst utfordringsbilde der det meste preges av ulike gråtoner og slettes ikke av svart-hvitt.  Situasjonen i Egypt og Libya er en god illustrasjon av nettopp dette.

Men enda større problemer innebærer det når Romney i sin hudfletting av Obama helt synes å overse den utvikling som har skjedd med hensyn til det økonomiske grunnlaget for USAs internasjonale maktposisjon. At Romney skisserer en utenrikspolitikk som bygger på den forutsetning at USAs maktgrunnlag er like sterkt som det var på 1990-tallet er ikke mindre enn oppsiktsvekkende all den tid han selv har gjort USAs økonomiske problemer til hovedsak i sin valgkamp. Dette burde mane til edruelige utenrikspolitiske ambisjoner og en klar forståelse av at den svekkede evne USA har til å influere retningen i endringsprosessen i Midtøsten og Nord Afrika i større grad er et resultat av redusert amerikansk ressursgrunnlag enn feil politikk av Obama.

Man kan med rette kritisere Obama for flere tilfeller av dårlig utenrikspolitisk håndtverk og feilprioriteringer. Obama har ikke spilt sine kort godt i forholdet til Israel, og interveneringen i  Libya har åpenbart vanskeliggjort en aktiv politikk i forhold et langt viktigere Syria. Men i motsetning til den tilnærming som Romney anfører i sin tale baserer Obama sin utenrikspolitikk på en rimelig god vurdering både av det internasjonale utfordringsbildet, og ikke minst av hvordan USA under nye forutsetninger best kan ivareta sine interesser.  Mye tyder på at Obama gjennom en subtil form for maktpolitikk – ofte sarkastisk betegnet som ”leading from behind”- oppnår langt større internasjonal innflytelse enn Romney vil gjøre hvis han forsøker å gjeninnføre den gamle amerikanske dominansoppskriften.

Utover i Romneys tale får man etter hvert også inntrykk av at dette begynner å demre for den republikanske presidentkandidaten, og at fleksibilitet og pragmatisme likevel blir viktigere enn prinsipielle anfektelser. For når Romney gir seg i kast med å formulere konkrete forslag til hvordan han skal angripe de ulike problemene får han stadig større problemer med å distansere seg fra den politikken som Obama har anlagt. Ikke minst blir det veldig mye retorikk og lite nytt i hvordan Romney skal håndtere de ulike spørsmålene som er knyttet til Irans kjernefysiske programmer.  I beste fall kan man si at han lander på et standpunkt som gjør at han vil kunne benytte militærmakt litt tidligere enn det Obama har antydet.  Så skulle Romney vinne valget er det mye som tilsier at kontinuitet vil være et langt mer fremtredende trekk enn det denne talen i utgangspunktet synes å antyde.